Kyrne kommer til seters

Jeg har vært til seters noen dager, på besøk i en annen verden. Jeg har stått bak og snakket med bønder og tatt bilder. Det er ikke meg som har skuflet møkker og vært redd for de kyrne som sparker når de skal melkes for første gang fordi de nettopp har fått sin første kalv eller når de kommer til setra og ikke har vært her før og ikke kjenner de andre kyrne og de er redde.



Dette er ikke en søt turistseter med tømmervegger og budeier som yster mens noen ser på. Det er en fellesseter for 8-10 bønder på fjellet på ei øy på vestlandet. Bøndene sender opp kyrne sine, 76 til sammen, til et ganske moderne fjøs der kyrne blir tatt inn to ganger om dagen og melket. 4 timer tar det omtrent morra og kveld. Mer om det senere.



Jeg hadde langhelg og tok nattbussen gjennom Ottadalen, forbi Stryn, Volda og Ørsta. Torsdag vasket vi hytta der budeiene skulle bo for sommeren. Fredag kom Norturabilene lastet med kyr.







Bakdøra åpnet seg og kyrne skulle gå ut etter kjøreturen. Noen trasket ut og så ut til å være ved godt mot, noen nølte og ble stående og se seg om før de langsomt gikk ned rampa og bort den inngjerdede veien opp mot beitet.



Når noen kyr først hadde kommet ut på beitet skjedde det samme hver gang det kom en ny Norturabil og de "gamle" og de "nye" kyrne skulle møtes, omtrent som på en sommerleir når det kommer nye unger ut av bussen. Man måler hverandre. Noen kyr sprang av gårde fra bilen, noen ruslet, noen løp alene opp mot beitet, noen holdt seg tett sammen.



De kyrne som allerede var kommet ut på sommerbeitet kom løpende for å se på de nye. De så ut som hester, slik vi er vant til å se dem på film. Hvorfor er det aldri kyr som løper på film? Kyr springer på en slentrende måte.



Det var mye rauting, både fra de kyrne som allerede sto på beite og de som var på vei opp. Hva roper de til hverandre, man skulle kunnet kuspråket.



En av bøndene sa at på gårdene er det ofte ei ku som er sjefen. Når alle flokkene skal blandes tar det gjerne et døgn eller to før de finner en felles sjef, eller før de aksepterer en av dem som sjef i det minste. Kyrne rauta et par døgn før de slo seg til ro, gud vet hve de holdt på med, kusjef-ting og fryktbehandling skulle jeg tro.



Når de etterhvert skulle inn til melking to ganger om dagen var det gjerne de rolige, erfarne kyrne med godt lynne som sto først i køen, de som ikke sparker. Til slutt kom de som ikke ville inn i fjøset.